Bok 47: Profetene i Evighetsfjorden

Den kongelige danske koloni Sukkertoppen, Grønland, 1793: En grønlandsk kvinne sparkes i døden fra en høy klippe. Den danske presten er i ferd med å gå av hengslene av hjemlengsel og skjørbuk og allmenn fortvilelse. Kolonibestyreren forfølger ham, han har et uoppgjort regnskap med ham. Kolonibestyrerens kone er på randen av sammenbrudd og ser presten som sin eneste venn og fortrolige. Pastorens grønlandske kateket fortæres av sinne og sorg. Kolonimannskapets lille gruppe menn går hverandre på nervene. Om vinteren ruger mørket og kulden over kolonien, om sommeren skyller lyset inn som en flodbølge, det er ikke lett å si hva som er verst.
Hovedpersonene i denne bredt anlagte romanen fra kolonitidens Grønland, er pastor Morten Falck, hans kateket Bertel Jensen og kvinnen Arnarulunnguaq som faller fra klippen - et fall som strekker seg over tiden det tar å lese boken. Vi følger dem hver for seg. I København i 1780-årene og under den store bybrannen i 1795. På vandringer i Norge og på lange båtreiser. På hvalfangst med skonnerten Henrietta of Aberdeen og på besøk hos hedninger og kristne i den kongelige danske koloni. På den lille boplassen i Evighedsfjorden, noen dagsreiser fra Sukkertoppen, oppstår det et religiøst svermeri blant grønlenderne, anført av den rettskafne og sterke Maria Magdalene og hennes mann Habakuk. Det er Grønlands første løsrivelsesbevegelse, en moderne drøm om frihet, likhet og brorskap, 4000 kilometer nordvest for Bastillen. En drøm som det danske formynderskap hverken kan eller vil akseptere. Disse svermerier får avgjørende betydning for Morten Falcks og Bertel Jensens skjebner. Og fra den høye klippen faller kvinnen Arnarulunnguaq. Oppe på kanten står morderen og ser henne falle.
Kim Leine fekk Nordisk råds litteraturpris for denne romanen.  Og det kan ein forstå!

Hendingane er lagt til Danmark og Grønland på slutten av 1800-talet.  Dette er ein del av historia eg kan lite om.  Det er interessant å lese om møte mellom kristne ig inuittar, altså heidningane den tida.

Språket og skildringane høver svært godt til hendingane.  Ein føler at han har fanga tida.

Romanen har eg lånt av ein kollega etter at både ho og andre anbefalte han. Eg har brukt eit par-tre veker på dei 550 sidene.  Eigentleg burde ein lese 100 sider om dagen, men det har ikkje eg hatt tid til.

No skal eg prøve å få tak i fleire romanar av forfattaren, gjerne på lydbok.