lørdag 29. juni 2019

Bok 27: La meg være


For et år siden valgte Caroline Johnson å avslutte livet sitt - et sjokkerende selvmord som utspilte seg nøyaktig likt ektemannens selvmord bare måneder tidligere. Datteren deres, Anna, sliter med å forholde seg til foreldrenes død.


Hun er fast bestemt på å finne ut hva som virkelig skjedde. Men ved å grave i fortiden setter hun i gang noe som ikke kan stoppes. Anna kommer snart til å oppdage at det i noen tilfeller er tryggere å la ting ligge …


Hadde eg hatt anna lesestoff liggande, hadde eg lagt vekk denne romanen etter ein CD.  Kva er dette? Spøkelse?

Så lyttar eg vidare langs stien og må innrømme at han har ein viss underhaldningsverdi. Terningkast tre frå meg.

lørdag 22. juni 2019

Gratulerer Øystein!

I dag, på første fridag før ferien, fyller Øystein 57 år.  Gratulerer!

Som de ser, er han flink å løde ved. Gåva frå meg i år var mellom anna eit antrekk til Italiaturen i sommar. 

Vi har ikkje lagt opp til noko feiring, men to av borna har vore her, og dei andre har ringt.  Vi håper at alle snart kan samlast!

søndag 16. juni 2019

Du trur det ikkje før du får sjå det?

 Torsdag sykle vi til Alme med heile 8. steget for å rydde plast.  Andrea Øien Sæverud, som også hat tatt bilda, var med oss. Dagen før informerte ho elevar og lærarar om plast og viktigheta av sortering og gjenvinning. Vi fekk og høyre om område der jorda er full av plast.
Nokre av elevane hadde begynt å lette litt på torva.  Eg fann om lag 100 Q-tips på ein kvadratmeter i tillegg til pennar, lypsylar og lighterar. 

Eit lite miljøtiltak som å forby produksjon av Q-tips med plast, kan ha stor verknad for miljøet.  Sjølv er eg glad for at eg aldri har putta ein Q-tips i toalettet.

På SSR si Facebook-side kan de sjå fleire bilde.  Elevane hadde håpa på å finne noko med framandlandsk tekst på, men då vart dei skuffa. 

Ein slik dag er svært lærerik!  Det er noko heilt anna, også for meg, å sjå under torva på ei strand nær oss enn å sjå det på TV

Bok 26: Hakawati



Hovedboka er presentert av Ann-Sofi S. Emilsen, skribent
Da jeg hadde lest siste setning i Hakawati - historiefortelleren, da øynene mine hvilte på det aller siste punktumet, var jeg helt utslitt. Jeg lente meg tilbake og kjente behovet for å fordøye, som etter et overdådig festmåltid hvor bukseknappen truer med å sprette ut etter at du bare måtte ha den mektige, men herlige sjokoladefondanten til dessert.

Hakawati - historiefortelleren er nemlig på mange måter like overveldende og full av sanseinntrykk som en velkomponert 5-retters middag. Det er en roman som med sine mange flettverkshistorier trekker tråder fra fortiden via myter, religiøse sagn og skrøner frem til hovedpersonenes liv i nåtid. Persongalleriet er stort, og favner både kvinner, menn, barn og eldre, hekser, guder, duemestere, krigshelter, yppige tjenestepiker, treøyde demoner, horer og slaver, muslimer, kristne, drusere og vantro hedninger.

Fortellinger på dødsleiet
Den ytre rammen for romanen er Osama al-Kharrats retur til hjemlandet Libanon da faren blir syk og ligger for døden. Osama flyktet til USA og bosatte seg i Los Angeles da krigen brøt ut i Libanon på midten av 70-tallet, og siden har han kun holdt sporadisk kontakt med familien. Et anstrengt forhold til faren har vokst seg frem, en far som mener at sønnen har sviktet ham, og glemt sin rettmessige plass ved familiens side. Hjemreisen blir derfor ikke bare et gjensyn med faren i sykesengen, men også med storfamilien bestående av søsken, tanter, onkler, besteforeldre, nieser, nevøer, kusiner og tremenninger. Glemte minner og levende historier vokser frem der de samles for å våke over sin døende patriark.

Osamas farfar Ismael var en hakawati, i den arabiske verden synonymt med en historieforteller. Særlig i eldre tider spilte hakawatiene en viktig rolle i et samfunns kultur hvor de stod for underholdning - i en tidsalder uten tv og internett - men også bevarte den muntlige fortellerkunsten gjennom improvisasjon og myteskaping. En av verdens kanskje mest kjente hakawatier var Homer, og forfatter Alameddine er selv en anerkjent hakawati.

Skjønnheter og slaveprinser
Som leser får jeg et gløtt inn i en fordums verden når jeg glemmer meg bort i historier om den djevelske skjønnheten Fatima, om den heroiske slaveprinsen Baybars eller om det ulykkelige paret Ma´rouf og Maria på leting etter sin forsvunne sønn Taboush. Det er ei salig og herlig røre av Tusen og en natt, Koranen, Bibelen og folkemyter fra midt-østen. Samtidig veves hakawatiens fortellinger om en glemt tid sammen med Osamas skildringer av barndom og oppvekst i Beirut på 60-tallet, side om side med onkelen Jihads historie om hvordan han og brødrene bygget opp familiens suksessfulle bilbedrift.

Forførende
Rabih Alameddine har skrevet en fantastisk fortelling. Den er utmattende og overveldende, full av sterke farger og skikkelser fra både myter, sagn og drømmer. Stereotypiske fremstillinger av kjønnene blir kastet på båten; her er kortvokste, nervøse menn med mindreverdighetskomplekser og skjelvende knær side om side med skråsikre, dominerende og rappkjeftede kvinnfolk som vet å utnytte sine fysiske attributter. Alameddine serverer leseren den ene skrønen mer makaber og frodig enn den forrige, og krydrer raust med sex, humor, listighet og sjarm.

På overflaten river Hakawati - historiefortelleren beina under deg med sine forførende og fabulerende fortellinger, men på bunnen er det også en tidvis trist og rørende fortelling om hvor vanskelig og på samme gang fantastisk det er å være del av en familie. Det er en fortelling om det å være far, om det å være sønn og om de usynlige, uslitelige båndene dem i mellom. Det er en fortelling om å ikke kunne velge sitt eget opphav, men om å samtidig innse at man som voksen må leve livet på sine egne premisser. Men mest av alt er det en fortelling om fortellingens kraft, om minnene vi sitter igjen med etter et liv levd og hvordan vi velger å forvalte dem. Så hvorfor ikke koke sammen en knakende god historie?


Kjelde Bokklubben

Som de ser, har romanen vore utgitt også i Bokklubben. For meg vart romanen noko langdryg med sine 18 CD-ar.  Historiene var interssante.  Eg forstår også at det er kanskje noko eg ikkje har forstått. 

tirsdag 11. juni 2019

Bok 25: De venstrehendtes forening



Omsider har van Veeteren funnet sin hovedmistenkte i en gammel sak. Problemet er bare at den avdøde har ligget i den grunne graven lenge, trolig i flere tiår – faktisk ser det ut til at han har ligget der såpass lenge at han rykker ned fra plassen som hovedmistenkt.

«Når Håkan Nesser er i toppform, er det få som matcher ham som spenningsforfatter.» 

Ole Jacob Hoel, Adresseavisen, terningkast 5
Mordbrann
Den avdøde var mistenkt for å ha stått bak brannen i Mollys pensjonat i 1991. Fire mennesker omkom i brannen. De var alle sammen deltakere i en gjenforeningsfest, og de ble merkelig nok sittende ved spisebordet til tross for brannen. Hvorfor søkte de ikke ut? Var de dopet ned? I følge vitneutsagn manglet en av middagsgjestene, som dermed ble antatt å være gjerningsmannen bak brannen. Politiet lette med alle ressurser i lang tid, men mannen ble ikke funnet. Det fikk sin naturlige forklaring: Mannen har i alle årene siden brannen ligget i en grunn grav i skogen. Saken må dermed ses i et helt nytt lys.
De venstrehendtes forening
Hvem var egentlig de fire som døde i brannen, hva slags gjenforening var det snakk om? Van Veeteren følger sporene bakover i tid, til da guttene Marten og Rejmus ble plaget av barneskolelæreren sin, og dannet De venstrehendtes forening. Hendelser i fortiden og nåtiden henger sammen, men det finnes ingen igjen i live som kan forklare hvordan. Nesten ingen.

«Blant de mange svenske kriminalforfattere er Håkan Nesser den mest kresne stilisten.» 

Fredrik Wandrup, Dagbladet, terningkast 5
Kjært gjensyn
Å lese en bok av Håkan Nesser er en nytelse. Språket er uanstrengt og elegant, og historien flyter lekende lett. I De venstrehendtes forening møtes for første gang Van Veeteren og Gunnar Barbarotti i oppklaringen av en komplisert uløst sak.
Det er bare å sette av tid til godstolen, og glede seg til noen timer i selskap med De venstrehendtes forening.


Kjelde: Bokkilden


Mi meining om romanen er nok ikkje overraskande: Kvalitetskrim utført av ein god penn!

mandag 10. juni 2019

Melshornet


For andre gong på ei veke. I dag på pinsegudsteneste med den nye presten. 


søndag 9. juni 2019

Post 4:Lisjevatnet


I dag var planen å finne posten på Lisjevatnet, men då vi først hadde gått så langt, fjell vi like godt til Mosvatnet.

(Post 3 tok eg på skuletur)

lørdag 8. juni 2019

God pinse!


I dagsats M og eg vore på vår årlege tur til Kvalsund gartneri på Nerlandsøya. På førehand trudde eg at eg kanskje skulle gå for duse pastellfargar. Men så var der så mange mørke, fine fargar. Eg har planta dei i krukker. Det får eg vise ein annan dag.

torsdag 6. juni 2019

Gratulerer Olaug 22!

I dag fyller Olaug 22 år.  Vi gratulerer!
 
Den gule rhododendronen plar blomstre på hennar dag. Vi har nokre bilde av henne framfor han.  I dag gjorde eg eit forsøk på å få katten til å stå i ro framfor busken.
 
Her er Olaug 3 år.
Eg har bladd litt tilbake og funne alle gebursdagshelsingane på bloggen. 
 
 
Olaug 12 år
Dimnaleikane 2007
 
 


onsdag 5. juni 2019

Eple- og daddelbrød

 Midt under fjorden nede i tunnelen på veg til konfirmasjon fekk eg spørsmål om denne boka kunne vere av interesse.  Det var den sjølvsagt.  Eg rekna med at i gåvepakken også låg ei lett oppmoding om å blogge meir? 
 Når ein får nye bakebøker er det lurt å sette seg inn i tankane til forfattaren om korleis ting skal gjerast ev. gjærast.  I denne boka kastar ein gjæren rett i deigen og eltar lenge, for å seie det kort. Men så seier ein og at råda i boka treng ein ikkje å lyde blindt, ein kan vurdere ut i frå eiga erfaring.
 Eplet og dadlane vog eg opp slik som i oppskrifta.  Elles kjem ein fornorska versjon med surmjølk i staden for kjernemjølk.  Der skulle vere 200 g grovt mjøl.  Eg tok det eg hadde.  Mi oppskrift:
300 g sikta kveitemjøl
100 g sammalen kveite, fin
100 g sammalen rug, fin
250 g lunke vatn
100 g surmjølk
1/2 pk gjær
3/4 ts salt
100 g tørka dadlar, i små terningar
100 g syrleg eple, i små terningar

  1. Bland mjøl og rør inn gjær og veske.  Rør 10 minutt.
  2. Ha i dadlar og eple.
  3. Hev til dobbel sttorleik
  4. Form brødet.
  5. Etterhev i 45 minutt.
  6. Steik ved 200 g, ca 40 minutt.
Brødet fekk høge terningkast her i huset!  Eplebitane vart søte og gode i brødet.I framtida vil eg lure inn eit egg og kanskje litt mørk sirup?

Tusen takk Lappetausa!


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...