torsdag 13. august 2015
Bok 37: Elizabeth er borte
Maud er en snart 90 år gammel dame som leter etter Elizabeth, en venninne som Maud mener er borte fra hjemmet sitt. Problemet er bare at Maud har Alzheimers sykdom, og som fortellerstemme er hun mildt sagt upålitelig. Av og til glemmer hun hvor hun er, datteren Helen blir en fremmed som sitter ved siden av henne på bussen, hun må skrive ned sitt eget navn for å huske det, og når hun kommer på politistasjonen for å si fra at Elizabeth er savnet, får hun beskjed om å dra hjem og ikke komme tilbake. Hun har nemlig vært der tre ganger tidligere med samme forespørsel, politimannen i skranken er lei av den skrullete, påståelige gamle damen. Som leser er det frustrerende å bli geleidet av Maud, men samtidig har hun nok øyeblikk av klarhet til at vi forstår at hun er ikke helt på viddene. Vi vil at hun skal lykkes, og vi forstår hvor frustrasjonen hennes kommer fra. Noe har skjedd, men er det egentlig Elizabeth som er hovedpersonen? Maud er glassklar når hun mimrer tilbake til barndommen i etterkrigs-London, da søsteren Sukey forsvant etter en krangel med sin upålitelige ektemann Frank. Og hva er det egentlig som feiler den skumle leieboeren Douglas, som åpenbart var forelsket i Sukey? Kontrasten mellom de fargerike skildringene av oppveksten og den stadig mer surrete jakten på Elizabeth gjør Elizabeth er borte til en stor leseopplevelse. Den er et imponerende puslespill av spennende fortellerteknikk, varme karakterer, fantastisk språk og en krimgåte like mystisk som Alzheimer-sykdommen. Emma Healey gnistrer som forfatter når hun beskriver Elizabeths intense forsøk på å huske en viktig detalj: «An ancient noise, like a fox bark, makes an attempt at the edges of my brain.»
I utgangspunktet høyrest kanskje ikkje denne romanen så spennande ut. Men dette er ei medrivande historie. Vi er med Maud i butikken der ho hamstrar hermetiske fersken nesten kvar dag. Vi vert med henne til legen som skal sjekke om ho har Alzheimer. Forfattaren fortel gjennom hennar oppleving av verda frå ho bur heime, til ho skal flytte til dottera og til slutt anar vi eldreheim.
Maud spør etter Elizabeth, bestevenninna. Ingen andre er bekymra for henne. Men dette vekker kjensler og minne. Systera hennar forsvann rett etter krigen. Denne saka vert rulla opp.
Ein kan tru at forfattaren har levd tett på nokon med Alzheimer. Ho skriv innsiktsfullt. Det er mykje frustrasjon, men og mykje tolmod og kjærleik. Eg har stor sans for avslutninga/klimakset.
Denne romanen anbefaler eg sterkt. Eg ser han har fått terningkast 6, og det forstår eg godt.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Eg synest dette var ei fantastisk bok. Og elles er eg samd i alt du skriv.
SvarSlettDette er ei bok som gir ein skremande innsikt i korleis ein person med Alzheimers sjukdom kan oppleve kvardagen. Det blir gradvis vansklegare å ha kontroll på viktige ting i livet samtidig som omgjevnadane misser tilliten til den det gjelder.
SvarSlettEi god historie, men verklegheita er ofte mykje verre.