En 250 år gammel vuggevise som bringer evig søvn. En drøm verdt å drepe for. I 1767 rømmer en fattig visesanger fra Stockholm etter å ha fornærmet datteren til en av byens mektige menn. Samme år finner politimester Nils Bayer et nakent mannslik i fjæresteinene utenfor Trondheim. Vinteren 2011 blir en ung kvinne funnet drept på Kuhaugen i samme by. Drapsmannen har fjernet strupehodet til offeret, og en spilledåse med en ukjent melodi er plassert på kvinnens bryst. Så forsvinner en ungjente på seksten år fra sitt hjem, og etterforsker Odd Singsaker frykter at de bare har kort tid på seg før også hun blir et offer for mannen med spilledåsene. Forbrytelsene er adskilt i tid med nesten 250 år. Men én ting ser ut til å knytte sakene sammen: den spinkle melodien fra spilledåsen.
Eg ser at dette er den andre boka i serien, og at eg har lese den tredje, Menneskets natur, før. Den var utruleg spennande. Det var denne og men på ein annan måte.
Handingar i fortida som vert fletta inn i handlinga i notid, er ei ganske vanleg oppskrift på ein kriminalroman. Eg er usikker på om eg synest det fungerte her. Eg kjende derimot at eg vart rett og slett irritert over å få avbrote hendingane i notida med den gamle historia, som også var spennande på sitt vis. Dette er sjølvsagt tilsikta frå forfattaren si side.
Forbrytaren er psykisk sjuk, "drømmeløs", og tek offera sine til fange før han drep dei. Så spørs det om Singsaker og teamet hans kan stoppe han før det skjer med det siste offeret.
Elles har eg sansen for slutten på begge historiene. Livet er ikkje svart/kvitt!
Eg har ikkje problem med å anbefale romanen, som eg ville gitt karakteren 5.
Eg veit at eg har lese boka, men har problem med å hugse krimromanar.
SvarSlettFann boka på bloggen min i 2012- og las det eg skreiv. Hugsar så mykje, gjer eg ikkje.
SvarSlett