Bok 7: Huset du elsket

Frå omslaget:
"Man sluker den like fort som et pain au chocolat som akkurat har kommet ut fra ovnen."
Marie France

Paris, 1860-årene: Den store byfornyelsen pågår for fullt. Gammel bebyggelse må vike plassen for de nye, brede boulevardene og majestetiske bygningene. Hele kvartaler blir revet for å gi plass til det praktfulle Paris vi kjenner i dag.

Men mange må betale en høy pris for denne forvandlingen. En av dem er Rose, en kvinne i 60-årene. I hele sitt voksne liv har hun bodd i huset som har vært i mannens familie i generasjoner. Før mannen døde hadde hun lovet ham at hun skulle ta vare på hjemmet deres, men nå har byfornyelsen nådd deres kvartal og huset skal rives. Rose nekter å flytte og forskanser seg i kjelleren der hun tilbringer tiden med å skrive brev til ektemannen. I brevene forteller hun om kampen for å bevare familiens hjem, og hun gjenopplever deres felles liv i huset og om sin tilværelse etter at mannen døde. Det har vært et liv fylt av glede, men også med stor sorg. Til slutt tar hun mot til seg og avslører en grusom hemmelighet...

Huset du elsket er en gripende fortelling om en sterk og usedvanlig kvinne, i en tid med store ytre forandringer. Det er en roman som viser hvordan samfunnet rundt oss påvirker vårt liv. Men mest av alt er det en historie om kjærlighet og tilhørighet, og om viljen til å slåss for det man har kjært.

Boken ble en umiddelbar suksess i Frankrike.

Romanen er skriven av same forfattar som skreiv Saras nøkkel.  Då eg melde den, visste eg at fleire av "jentene mine" likte den godt.  Derfor var eg svært forsiktig.  Den romanen hadde trass alt eit viktig historisk bakteppe. Forteljinga var også interessant.

Denne romanen derimot likte eg ikkje.  Språket er klissete. Døme: "Huset følte ømhet for meg". Når hovedpersonen slår fast at ho elska sonen meir enn dottera, lurer eg på om forfattaren har born sjølv. "Violet var et lite monster". "Det var den lille gutten som senere erobret hjertet mitt." Treng eg sitere meir?

Dei dramatiske hendingane er ikkje nye for lesaren, utan at eg vil seie meir om det.  Det er heller ikkje noko nytt at underteikna ikkje liker franske suksessromanar ...