Brudekisten er tittelen på Unni Lindell sin 10. bok om Cato Isaksen.
"Vi kan vente oss en klassisk Lindell-historie der samfunnsdebatten eller samfunnskritikken ligger og vaker like under skorpen av den intense spenningen i krimhistorien. Unni Lindell har en egen evne til å kunne gå inn bak historien, og fortelle om menneskene og ofrene som kommer i kjølvannet av et system som ikke fungerer slik det skal. Det er bare å glede seg" skriver Geir Tangen på BOK365.no.
Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet.
Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde med venninnen den gangen. Foreldelsesfristen for drap nærmer seg. Møtet blir farlig; angst og hat trigger en kaldblodig morder fram fra skyggene. En kvinne blir drept, den andre jaget. Cato Isaksen og Marian Dahle får saken.
Miljøet på det psykiatriske sykehuset trer sakte fram. Psykiatrien ble politisk endret på nittitallet; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut.
Den tida eg hadde små born og las lite, fekk eg likevel med meg alle romanane til Unni Lindell om Cato Isaksen. Eg har vore stor fan! Denne romanen synest eg ikkje toppa dei førre. Kanskje det var miljøet? Eller vart det litt for lite privatliv, eller var det som var for kjedeleg?
Eg vil seie at romanen er heilt grei, men manglar denne X-faktoren som gjer at ein ikkje kan løegge han frå seg. Løysinga var kanskje for opplagt?
Eg las denne tidlegare i haust-og har allereie gløymt den. Likte den ikkje noko særlig. Er dessutan lei av krim.
SvarSlett