Bok 1: De urolige

Syv år etter at faren hennes døde, dukket båndopptakeren opp i en kasse på loftet. Han hadde ønsket å "organisere epilogen", dokumentere aldringen, i en bok han og hun skulle lage sammen. Han var bestemt, nysgjerrig, punktlig og gammel. Det skulle være de to og en båndopptaker. Det skulle være håndterlig og kontrollert, og i henhold til planene. De hadde regler for alt, ikke minst for hvordan man tilbrakte tid sammen. Hun skulle stille spørsmålene, han skulle svare. Han sa hun kunne spørre om hva som helst, men hun var ikke sikker på om det var sant. Hun vokste opp med kunstnerforeldre og ble selv forfatter. Hun lærte tidlig at det ikke var så lett å skille mellom hva som var sant og hva som ikke var det. Livet med foreldrene var en øvelse i å omsette erfaringer til historier og bilder. Hun tegnet kart og førte lister for å mestre vekslingen mellom det uforanderlige livet med faren på en karrig øy i Østersjøen og det omflakkende livet med moren i Norge og USA. Da de endelig sitter med båndopptakeren mellom seg, har alderdommen tatt tak i ham på en måte som gjør samtalene uforutsigbare og sprukne. De foregår på et språk ingen av dem helt behersker, og tar dem til steder de aldri tidligere har vært sammen: mellom klarhet og drøm, dikt og virkelighet. "De urolige" er historien om barnet som ikke kan vente med å bli voksen, og om foreldrene som helst vil være barn. Den utspiller seg i spennet mellom livsvilje og dødsdrift og forholder seg gjennom seks deler på ulike måter til tid, lek, kunst, identitet og kjærlighet. Linn Ullmann har med stort alvor og svart humor skrevet en lysende øm fortelling om familie, glemsel og sorgarbeid, og om de mange historiene som utgjør et liv.

Linn Ulmann var på Skavlan og fortalde om den siste boka si.  Noko av dette kan ein lese i boka.  Eg liker bøkene hennar.  Denne er heilt spesiell fordi den handlar om oppveksten hennar og forholdet til begge foreldra.  Oppveksten hennar har vore ulik slik den vart fortald i vekeblada på 70-talet.  I alder er ho mellom meg og søstera mi.  Vi las at ho skulle til USA og bli modell.

Eg synest romanen er interessant og vel verdt å lese!  Undervegs har eg vore i tvil om ho burde utlevere mor si slik ho gjer.  Mange vil nok endre syn på henne som menneske.  Linn Ullmann balanserer hårfint her.  Om mora ikkje er glad for det, så kan det hende at ho unner dottera å skrive sanninga?  Ho vil kanskje stå for eller erkjenne at dei vala ho har tatt i livet, har fått konsekvensar for dottera?

Romanen har fått høge terningkst.  Les gjerne kva meldaren i VG skriv.