Bok 22: Kvikksand

Tankebok av Henning Mankell om et menneske og hele menneskehetens livsvilkår. I januar 2014 fikk jeg beskjed om at jeg hadde en alvorlig type kreft som hadde spredd seg. «Kvikksand» er ikke en bok som handler om død og undergang, men om hva det innebærer å være et menneske. Jeg har gjort en vandring, fra barndommen min og til den jeg er i dag. Jeg vil fortelle om hendelser som har hatt avgjørende betydning for meg og om mennesker som har gitt meg nye perspektiver. Og om menn og kvinner som jeg aldri har truffet, men som jeg ønsker jeg kunne ha møtt. Jeg forteller om kjærlighet og sjalusi, om mot og redsler. Om hvordan det er å leve med en dødstruende sykdom. Det er en bok om hvordan menneskeheten lever og har levd, om hvordan jeg selv har levd. Og ikke minst, den store livsgleden.

Mora mi anbefalte denne romanen som ein kanskje i utgangspunktet ville tenke var tung og trist.  Det er den ikkje.  Den handlar lite om kreft.  Mankell fortel nøkternt om oppdaginga av sjukdomen og korleis han utviklar seg.  Det at han veit at han skal døy, om kort eller litt lengre tid, gjer at han set seg ned og temkjer over essensielle problemstillingar.  Oppsummeringa gir ei god oppsummering.

Når eg lærer elevane mine å finne tema i tekstar, plar eg seie at dei tre viktigaste er "livet, døden og kjærleiken". Når ein skal oppsummere eit liv, så står ein kanskje igjen med det?

Eg anbefaler og denne romanen på det sterkaste.