Presentert av Børge Skråmestø, forfatter
At dagene er talte, behøver ikke bety at alt går i oppløsning. Det kan også bety at noe faller på plass.
Du har kanskje hørt om «seks grader av separasjon»-teorien? Den om at ingen mennesker er mer enn seks ledd fra hverandre? Altså. Du kjenner noen som kjenner noen, seks ganger, til du kommer til Meryl Streep, Kim Jong-un eller Dalai Lama. Nå handler ikke Talte dager om denne teorien eller om filmstjerner, diktatorer og åndelige fyrtårn. Tvert i mot.
Dette er motsatsen: Hverdagsmennesker med «én grad av separasjon». Om en håndfull personer som befinner seg i et tett og hverdagslig felleskap som skal utvikle seg til et skjebnefellesskap. Ganske raskt, i denne ekstremt velkomponerte, ladede og mettede romanen, aner vi konturene av en vev i dette fellesskapet av uante forbindelser.
«Heidi Lindes nye roman er en real sidevender om kjærlighet, død og tap [...] Linde er en mester i å skrive lett og underholdende, uten å bli platt og endimensjonal. Hun er også god på fremdrift og plott, så god at jeg slukte Talte dager på rekordtid.»
Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG
Ordene som falt
Forfatteren Heidi Linde sparer ikke på kruttet og kliner til allerede i åpningsscenen. Det er denne scenen som læreren Liv Karin, hver dag, så lenge hun lever, skal vende tilbake til.
Vi er i Vik i Sogn. Det er der det meste av handlingen utspiller seg. Liv Karin har stått tidlig opp for å lage frokost til datteren Kaja, som går på skole på Voss og skal reise. Kaja er bare sur. Liker ikke rundstykkene. Liker ikke kakaoen. Ser ned i telefonen når moren snakker. Men til slutt ser Kaja endelig opp og sier rolig til moren: «Du har lagt på deg jævlig mye i det siste, er det overgangsalderen?» Liv Karin eksploderer og feier maten av bordet. Kaja kler på seg. Moren sier at hun ikke trenger å komme tilbake. Kaja svarer: «Hvorfor skulle jeg gidde å komme tilbake hit?» Det er de siste ordene de noensinne skal si til hverandre.
«Heidi Linde viser enda en gang at hun stiller i særklasse som ubehagelig troverdig skildrer av den norske hverdagens mange triste, men også håpefulle aktører.»
Turid Larsen, Dagsavisen
Ulykkelig lykke
Romanen myldrer av mennesker. Det er Ingeborg som tar en master i antropologi i Bergen, men som nå er hjemme hos moren. Jonas er turnuslege. Han har jobbet på Legevakten i Oslo, men har slått opp med kjæresten, og (av grunner jeg ikke skal røpe her) tatt seg jobb som turnuslege i Vik. Jonas bor på en hybel som han leier av Liv Karin. Ganske tidlig i boka møtes Jonas og Ingeborg helt tilfeldig, i en bilulykke ved fergeleiet. Og så er det selvsagt Lykke, datteren til alenemoren June. Lykke er et mobbeoffer. Av alt på jord ønsker hun seg en søster, og hun vet hvem både faren og søsteren er ...
«En velkomponert hverdagstragedie med spredte gløtt av sol.»
Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv
Flukt, hemmeligheter, kjærlighet
Talte dager er en skikkelig spennende pageturner og så umulig å legge fra seg at den omtrent må fjernes fra hendene med kirurgi. Da jeg leste den, tenkte jeg at det var som å sluke en knallgod tv-serie. (Her må jeg legge til at Linde er utdannet manusforfatter fra filmskolen på Lillehammer.) Selv om forfatteren er en intrigenes mester, oppleves boka som ukonstruert, uforutsigbar og nær. Eller for å si det litt enkelt: Linde vet hvordan helt vanlige mennesker har det, og hvordan de kommer seg gjennom dagene, også de talte. Det er en roman som vi alle kan kjenne oss selv igjen i. Den handler om flukt, utenforskap og lengsel. Om hemmeligheter, kommunikasjonssvikt og kjærlighet. Men først og fremst handler Talte dager om hverdagene, og at de ikke er så hverdagslige som vi kanskje tror. For det er i hverdagene, her og nå, at livet ditt og livet mitt blir til virkelighet.
For meg starta romanen godt, og så vart det noko springande etter kvart. Kanskje ikkje lydbokformatet høver til denne romanen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar