I "Gull" er fem mennesker knyttet til hverandre i et skjebnefellesskap. Båndene mellom dem strekkes til bristepunktet og hver enkelt tvinges til å se seg selv i hvitøyet: Hvem er jeg? Hva vil jeg kjempe for? Hva er jeg villig til å ofre for andre? Historien om tapre lille Sophie gjør et uutslettelig inntrykk. Sophie er 8 år, hun er alvorlig syk, redd, men først og fremst er hun opptatt av å skåne mor og far. For hvordan skal det gå med dem hvis hun, og sykdommen, står i veien for målene deres? Jake og Kate er besatt av drømmen om å vinne OL-gull i velodromsykling. Nå er det like før mesterskapet braker løs i London - år med forsakelser og beinhard trening skal endelig bære frukter. Men hva med Sophie, ingenting er vel viktigere enn Sophie?
Romanen følgjer tre oppdikta britiske velodromsyklistar, barnet deira og ein trenar. Ei hending i fortida spelar og inn. Sanninga vert nøsta opp medan barnet sin sjukdom utviklar seg. Ein er aldri i tvil om at historia er oppdikta sjølv om historiske hendingar som gullmedaljar vert lagt inn i henne. I sluttordet får vi vite namnet på dei verkelege olympiske meistrane.
Romanen er grei lesnad, men meg treff den ikkje heilt.
Og bodskapen i boka, som vert gjenteken så vi ikkje skal vere i tvil, kan vi kort oppsummere: Å ta seg av syke barn er den største av alle olympiske øvelser.
Då eg blogga om denne boka, var eg litt forvirra over slutten-fordi eg ikkje hadde lese siste plata? Er ikkje sikker på om eg las den seinare.
SvarSlett