Triveleg husflidskveld

I dag var eg på juleavslutning i husflidslaget. Med meg går det mest i strikking. Over jul startar det opp kurs i både brodering av bunad og skjorte. Om nokon som les bloggen har lyst til å melde seg på ...

Sandemessa

I dag gjekk turen til Larsnes der mannen, Øystein Orten, presenterte boka til Odd Goksøyr saman med han. 

Odd har omsett dikt av Christine de Luca frå shetlandsk til norsk. Øystein las og Odd song.

Krukkehuset

I dag tok vi oss ein bytur der vi mellom anna var innom Krukkehuset. Det huset budde vi i skuleåret 87/88. 

Det vart ikkje til at vi kjøpte oss noko anna enn kaffi og kaker.

Besteforeldrefest

Eit lite glimt frå dagens jobb.  Niandeklassingane har laga lefser saman med besteforeldre.  I dag laga dei til den årlege besteforeldrefesten.  Det er alltid like kjekt!

Sjølv fekk eg ikkje vere med på sjølve festen sidan eg hadde timar i eiga klasse 10B.

Bok 46: Liebhaberne

 

Presentert av Børge Skråmestø

Liebhaberne er en rå og brå roman, men med en ettertenksom blåtone i bunn. Ragde bygger historien langsomt opp, men sparer ikke på kruttet. Når vi er i det mest uforberedte hjørnet, kleiser hun til. Og hvor er vi?
Begravelser og hundehår
Margido er glad for at Guds styrelse har sendt Torunn i hans retning og at hun jobber for ham.  Hun har gjort begravelsesbyrået i Trondheim til en familiebedrift. Torunn driver også gården Neshov. Eller driver og driver. Hun har verken griser der eller dyrker jorda. Neshov er hennes nye hjem. Hun pendler til Trondheim og jobben. Det eneste dyret på Neshov er Anna, huskyen til Torunn, som får lov til å sove i senga hennes om natta og som er oppkalt etter den fæle og avdøde kona til Tormod. Huset er fullt av hundehår. Til og med i boksen med makrell i tomat. Torunn kan sverge på at håret lå der før hun åpnet boksen.
Tåårmod
Tormod bor på sykehjem på Byneset i Trondheim. Han har aldri hatt det så godt som nå. Han vil ikke til Neshov. Det er et tilbakelagt kapittel. Han vil i det hele tatt ikke ut av sykehjemmet av redsel for at rommet ikke lenger er hans når han kommer tilbake. Han kaller sykehjemmet for «siste holdeplass», og det er helt greit for ham. Spesielt liker han den tyske pleieren Hannelore og måten hun sier navnet hans på, med den lange å-en og den rullende tyske r-en. 
Tåårmod ... Og alle vi som kjenner Tormods hjerteskjærende kjærlighetshistorie fra krigens dager, kjenner det nå bevre i underleppa ...
Tilstoppede arterier og italienske gulvfliser
Erlend og Krumme møter vi i supermarkedet Irma City i København. De handler lettprodukter med ungene Ellen, Leo og Nora på slep. Krumme har tilstoppede arterier og er på slankekur. Erlend vil drepe legen som har satt ham på den slankekuren, så derfor utleverer ikke Krumme navnet. Krumme har også arvet Villa Lærke, som ligger på en enorm tomt med tennisbane, like ved Dyrehaven. En gjeng polske arbeidere er i full sving med å pusse den opp etter Erlends anvisninger. Han har fått frie tøyler av Krumme. Det blir dødsstilig og kostbart! Kjøkkenet er fra Officine Gullo. Gulvflisene er brutt opp, kjøpt og shippet fra et eldgammelt italiensk kloster som skulle rives.
Båndene mellom oss
Jeg elsker å dykke ned i denne rikdommen av liv som leves, folder seg ut og veves inn i hverandre, både i København og Trondheim, og på Neshov. Detaljrikdommen er litterær konfetti! Men i tillegg til å være en god researcher, er Ragde en drivende god historieforteller. Liebhaberne er en fortelling om de viktigste båndene mellom oss. Og de er ikke skapt av ting, men av kjærlighet og medmenneskelighet. 
En av høstens mest etterlengtede bøker er en hyllest til livet og til den styrken man har i seg når man plutselig står ansikt til ansikt med det aller vanskeligste, og der du aller minst venter å finne det.
(Bokkilden.no)

Eg har kosa meg med denne romanen. Likevel må eg innrømme at eg ventar på noko meir, ei hovudhistorie.  Romanen spinn vidare på trådane frå dei førre romanane. Detaljrikdom, vert det sagt.  For meg vert det av og til "too much information", spesielt frå gravferdsbyrået og sjukeheimen.

Dei fleste les nok romanen for å få med seg korleis det går med personane.  Torunn treng kjærast, så det kjem nok fleire bøker ...

Rotgrønsaker

Eit produkt eg har vorte glad i, er den nye rotmiksblandinga til Coop.  Spesielt har eg fått augene opp for fennikel.  Det har vore ei til no lite brukt grønsak i heimen.

Grønsakene har eg brukt til supper. Ein treng i tillegg berre god kraft, ein purreløk og pølser, kjøtbollar eller kjøt om ein vil.

Ei høne til ein hundrelapp gir mat i fleire dagar i ein liten familie.  Denne kjøpte eg i Kiwi i Ørsta, men eg ser at dei har like rimeleg på Coop her i bygda.

Det får vere dagens reklame.

Hemmeleg strikk

Med stor fare for at dei som ikkje får noko strikk til jul, skal bli skuffa, vil eg berre fortelje blogglesarane at det nok ikkje vert lagt å mykje handabeid framover, kanskje med unnatak av eit par prosjekt eg har fullført til meg sjølv.

Vottane eg strikkar på, er så hemmelege at  ikkje eg sjølv eingong veit korleis dei skal sjå ut. Eg er med i Jorids julekalender.  Votten til venstre er strikka etter luke 1 medan den til høgre er strika etter luke 2.  I morgon kan eg opne ei ny luke.

Om nokon har lyst til å slå seg med, så kan de klikke dykk vidare her.

Bok 45: Pasienten

En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. 

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. 

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. 

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. 

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Då forfattaren presenterte romanen på Frukost-TV, fekk eg lyst å lese han. Miljøet med dei psykiatriske institusjonane er interessant. Her har forfattaren drive god research. Det er også artig å høyre om lensmannskontoret i Ørsta og Volda. 

Sjølve mordgåta vil eg ikkje seie så mykjke om.  Blogglesarane får lese sjølve ...

Bok 44: Farvel til Eddy Belleguele

I romanen «Farvel til Eddy Bellegueule» skriver Edouard Louis sitt eget liv. Boka ble en sensasjon da den kom ut i Frankrike og skapte enorm debatt. Forfatteren, som sier at vi må slutte å romantisere ulykke, var bare 21 år da han debuterte. Han har kjempet hardt og kommet langt. 

Egentlig er Eddy Bellegueules opprør mot foreldre, fattigdom og en sosial bakgrunn med vold og rasisme, det andre trinnet i denne unge guttens dramatiske liv. For før han klarer å gjøre opprør mot den verden han vokser opp i, er det denne verdenen som står opp mot Eddy. Svært tidlig opplever han både forakt og alvorlig mobbing fra sine egne. Valget er enkelt da muligheten til slutt byr seg. Flukt. 

Dette er en annerledes klassereise, men det kunne vært historien til så mange andre unge som føler at verdenen de lever i, er altfor trang.

Denne boka vil eg anbefale alle å lese.  det er ei sterk bok, ikkje minst fordi forfattaren skildrar sin eigen oppvekst og ungdomstid.  

Bok 43: Konge i snø

Faren vil at hun skal bli med på en reise til hjembyen hans i Sachsen. Det er få år etter Berlinmurens fall. Hun er forfatter, har mann og to små barn, og vegrer seg. Turen hun til slutt sier ja til, blir en reise inn i farens historie. Han ble døpt i Tyskland i tiden mellom de to verdenskrigene, vokste opp med vennen Heinrich som dro til Østfronten, og ble med foreldrene til Norge der han giftet seg. Det ble et ekteskap mellom to svært ulike mennesker som gjorde hverandre vondt.
Midt imellom dem sto romanens hovedperson, hun er et enebarn i en stillingskrig. Når alt er for vanskelig hjemme, sendes hun til slektninger, men hun vil bare hjem igjen for å passe på moren og faren. Hun forsvinner inn i stormforelskelser så tidlig hun kan. Så begynner hun å skrive.

Under reisen gjennom Tyskland åpner faren seg for henne på en måte hun ikke er forberedt på, og kanskje ikke klarer å besvare. Først mange år senere, når hun skriver om reisen, blir hun i stand til å finne seg selv igjen i faren.

Konge i snø er en dypt gripende roman om tilhørighet og sensualitet, forbud og lyst.

Eg ser at romanen ikkje får høgt terningkast i VG. Sjølv likte eg godt romanen. Det er mykje å reflektere over.