Gatene er dekket av glatt is, inne sitter Ebba og Karl.
Ebba og Karl har vært gift i snart en mannsalder. De har delt sorger og gleder, de har oppdratt barn sammen, elsket, sveket og bedratt. Sår har oppstått, blåmerker er blitt leget. Nå er de pensjonister, med aldrende kropper; ute er det vinter, og når verden en dag er glasert i tykk og hard is, når kommunen ikke har råd til strø, når en brukken lårhals kan bety begynnelsen på slutten, da holder de seg inne.
Ebba og Karl er et ektepar som fremdeles kan kjenne på spenningene seg imellom, både som erotisk tiltrekning og som en dirrende og iblant foruroligende undertone. I én dag, to dager, flere dager har de bare hverandre. Kaffen tar slutt, og brødet. Innestengtheten, isolasjonen, den ekteskapelige dynamikken ... i løpet av noen vinterdager blir fortidens svik, brutalitet og uvisshet igjen levende, og reiser det farlige og umulige spørsmålet: Hva er kjærlighet verdt?
Denne romanen har eg begynt på nokre gonger før eg no endeleg har lese han ferdig. han har gitt meg ei kjensle av fjernsynsteater. Alt skjer over ei kort periode i eitt rom(ei leilegheit). Forholdet mellom ektefellane kjem til eit slags oppgjer.
Det er greitt å lese noko anna enn krim innimellom, men no treng eg noko lettare litteatur ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar