Presentert av Børge Skråmestø, forfatter og skribent
Hva er det med fortellingen om ens eget liv som kan forandre alt, til og med helbrede og frigjøre deg, bare du kjenner den slik den virkelig er? Bli med den nesten nitti år gamle tidligere slaven Gran Gran når hun ser tilbake på sin dramatiske oppvekst på Satterfield-plantasjen i de amerikanske sørstatene.
Big business
Når gamle Gran Gran, i 1933, tar seg av den sterkt traumatiserte Violet som har vært vitne til morens død, velger hun å fortelle om sin egen barndom, helt tilbake til 1847, tiden før borgerkrigen. En tid da slaveriet ennå var big business, selv om det stort sett var mindre fokus på "saltvannsslavene" (de som ble fanget i Afrika og fraktet over med skip) og mer fokus på å "... avle fram en stabil blodslinje med medgjørlige negre". Dette er tiden da hvite bare kan snakke om fire ting: "Slaver og bomull og bomull og slaver," som Gran Grans tante Sylvie uttrykker det. Det er en tid hvor man får seg til å si at "... niggeren ikke har sjel". Men alle vet også at det er en tid med noe i gjære. Vinden er i ferd med å snu.
Under et selskap på Satterfield-plantasjen overhører Gran Gran husets herre, herr Ben, fortelle gjestene sine: "Hvis Lincoln vinner dette valget og prøver å befri slavene mine, så er det ikke en eneste av dem som kommer til å dra av sted. De står sammen med meg, enten de er slaver eller er blitt frigjort. (...) Merk mine ord, en dag om ikke lenge kommer slavene til å få friheten. Den beste strategien for oss plantasjeeiere er å sørge for at de ikke vil ha bruk for den når de får den."
Et barn blir stjålet
Gran Gran vokser opp i det store herskapshuset som "inneslave". Herr Ben og kona Amanda mistet datteren sin Rebecca da hun bare var tolv år gammel. Den offisielle dødsårsaken er sommerfeber, dette for å beskytte familiens gode navn og rykte. Den virkelige dødsårsken er kolera. Men det er ikke en dannet sykdom. Det er en sykdom så skitten at man, før den rammet Rebecca, bare trodde den kunne spres blant negre og irer. Fru Amanda blir gal av sorg over tapet av datteren. Samtidig som Rebecca dør, føder slavejenta Ella en liten jente som hun kaller Yewande, etter bestemoren. Amanda fatter interesse for jenta som ble født i samme time som datteren gikk bort. Så kanskje sjelene deres streifet borti hverandre, siden den ene kom hit da den andre reiste sin vei? Amanda stjeler barnet til slaven Ella, som blir forvist langt ut til sumpene, lengst mulig borte fra datteren, for å gjøre det verste slavearbeidet. Yewande er et navn som passer best på en bavian eller orangutang, mener Amanda, og gir jentebarnet et nytt et: Granada. Fordi hun er "svart som en maurer" (og Granada er maurernes by).
Slave og menneskelig leke
Granada vokser opp som en leke for den gale Amanda, som kler henne i den døde datterens klær. Fruen tar ikke notis av henne når hun ikke har på seg de nydelige klærne. Det er klærne som gjør henne synlig. Sykdommen "svarttunga" herjer plantasjen. Herr Ben har allerede begravd tre slaver, og tjuefem ligger strakt ut. Hvite doktor Babour kommer til kort. De kaller ham dødslegen. Og herr Ben tyr til andre midler.
For første gang kjøper han en slave, en såkalt "klok kone" med helbredende krefter, for en aldri så liten formue. Polly Shine snakker til herren som ingen andre slaver tør snakke til ham. Han må legge bånd på seg for ikke å la henne få smake pisken. Men han truer henne med at hun kommer til å miste livet, om bare en eneste til av de syke slavene hans dør. Og Polly ser Granada som den hun egentlig er, bak de fine klærne. Hun griper hendene til den forskrekkede og bortskjemte jenta, gransker dem og sier: "Neimen om jeg aner åffer Vårherre valgte ei sånn ei som du. Fins ikke fornuft i å gi gaven til deg." For Granada har "gaven". Polly befaler herr Ben å ta jenta fra Amanda og heller gi henne til henne, til fru Amanda og Granadas ville protester.
Levende formidlet historie
Helbredelsen er en hypnotisk medrivende og original roman, og en hyllest til fantasiens kraft. Ikke bare er fantasi og indre liv en viktig faktor i selve fortellingen, men det er også en hyllest til fortellingens muligheter at denne boka om en slavejente og en svart "klok kone" fra midten av 1800-tallet, er skrevet av en hvit, middelaldrende mann i vår tid.
Men ikke alt er fantasi. Dette er en grundig researchet bok, proppet med spennende og faktiske detaljer om tiden og menneskene, og hvor alt som kan sanses, stiger opp fra boksidene. Luktene fra det rykende ferske, gode lammekjøttet som tilberedes til pasientene syke av "svarttunga". Og alle lydene, fra raslingen fra de kostbare stoffene i Amandas kjoler til raslingen i Pollys metallprydede hodepynt, når hun i forakt spytter en tobakksklyse i retning herskapshuset.
Vil du tett på en tid og et miljø som du kanskje trodde du visste mye om, skal du lese Helbredelsen og oppdage hvor lite du egentlig vet. Og boka handler, som tittelen lover, på mange måter om helbredelse. Helbredelse gjennom overlevert, medisinsk og psykologisk kunnskap fra kvinne til kvinne, og helbredelse gjennom fortellingen, forståelsen og opplevelsen av å kjenne sin egen historie og sitt eget navn. For er du nå sikker på at det de kaller deg, er det du egentlig heter?
Eg har brukt lang tid på denne romanen, og på den måten yter ein ofte ikkje han rettferd. Samtidig så kan det vere ein grunn til at ein ikkje finn seg ledige stunder til å lytte.
Historia i seg sjølv interessant. Ein vert riven med. Men så vert det langdrygt og klissete mot slutten. Eg måtte sjekke om forfattaren verkeleg er ein mann. Det var han.
En mesterlig roman som vil finne sin plass i sørstatslitteraturens distingverte panteon. Som 'Barnepiken', Kathryn Stocketts bejublede roman, er 'Helbredelsen' et nytt mesterverk fra Mississippi.
Pat Conroy, forfatter av Byen ved elven
Når gamle Gran Gran, i 1933, tar seg av den sterkt traumatiserte Violet som har vært vitne til morens død, velger hun å fortelle om sin egen barndom, helt tilbake til 1847, tiden før borgerkrigen. En tid da slaveriet ennå var big business, selv om det stort sett var mindre fokus på "saltvannsslavene" (de som ble fanget i Afrika og fraktet over med skip) og mer fokus på å "... avle fram en stabil blodslinje med medgjørlige negre". Dette er tiden da hvite bare kan snakke om fire ting: "Slaver og bomull og bomull og slaver," som Gran Grans tante Sylvie uttrykker det. Det er en tid hvor man får seg til å si at "... niggeren ikke har sjel". Men alle vet også at det er en tid med noe i gjære. Vinden er i ferd med å snu.
Under et selskap på Satterfield-plantasjen overhører Gran Gran husets herre, herr Ben, fortelle gjestene sine: "Hvis Lincoln vinner dette valget og prøver å befri slavene mine, så er det ikke en eneste av dem som kommer til å dra av sted. De står sammen med meg, enten de er slaver eller er blitt frigjort. (...) Merk mine ord, en dag om ikke lenge kommer slavene til å få friheten. Den beste strategien for oss plantasjeeiere er å sørge for at de ikke vil ha bruk for den når de får den."
Et barn blir stjålet
Gran Gran vokser opp i det store herskapshuset som "inneslave". Herr Ben og kona Amanda mistet datteren sin Rebecca da hun bare var tolv år gammel. Den offisielle dødsårsaken er sommerfeber, dette for å beskytte familiens gode navn og rykte. Den virkelige dødsårsken er kolera. Men det er ikke en dannet sykdom. Det er en sykdom så skitten at man, før den rammet Rebecca, bare trodde den kunne spres blant negre og irer. Fru Amanda blir gal av sorg over tapet av datteren. Samtidig som Rebecca dør, føder slavejenta Ella en liten jente som hun kaller Yewande, etter bestemoren. Amanda fatter interesse for jenta som ble født i samme time som datteren gikk bort. Så kanskje sjelene deres streifet borti hverandre, siden den ene kom hit da den andre reiste sin vei? Amanda stjeler barnet til slaven Ella, som blir forvist langt ut til sumpene, lengst mulig borte fra datteren, for å gjøre det verste slavearbeidet. Yewande er et navn som passer best på en bavian eller orangutang, mener Amanda, og gir jentebarnet et nytt et: Granada. Fordi hun er "svart som en maurer" (og Granada er maurernes by).
En bemerkelsesverdig oppvekstroman med en uforglemmelig hovedperson.
The Associated Press
Granada vokser opp som en leke for den gale Amanda, som kler henne i den døde datterens klær. Fruen tar ikke notis av henne når hun ikke har på seg de nydelige klærne. Det er klærne som gjør henne synlig. Sykdommen "svarttunga" herjer plantasjen. Herr Ben har allerede begravd tre slaver, og tjuefem ligger strakt ut. Hvite doktor Babour kommer til kort. De kaller ham dødslegen. Og herr Ben tyr til andre midler.
For første gang kjøper han en slave, en såkalt "klok kone" med helbredende krefter, for en aldri så liten formue. Polly Shine snakker til herren som ingen andre slaver tør snakke til ham. Han må legge bånd på seg for ikke å la henne få smake pisken. Men han truer henne med at hun kommer til å miste livet, om bare en eneste til av de syke slavene hans dør. Og Polly ser Granada som den hun egentlig er, bak de fine klærne. Hun griper hendene til den forskrekkede og bortskjemte jenta, gransker dem og sier: "Neimen om jeg aner åffer Vårherre valgte ei sånn ei som du. Fins ikke fornuft i å gi gaven til deg." For Granada har "gaven". Polly befaler herr Ben å ta jenta fra Amanda og heller gi henne til henne, til fru Amanda og Granadas ville protester.
Levende formidlet historie
Helbredelsen er en hypnotisk medrivende og original roman, og en hyllest til fantasiens kraft. Ikke bare er fantasi og indre liv en viktig faktor i selve fortellingen, men det er også en hyllest til fortellingens muligheter at denne boka om en slavejente og en svart "klok kone" fra midten av 1800-tallet, er skrevet av en hvit, middelaldrende mann i vår tid.
En kraftprestasjon i fortellerkunst.
Atlanta Journal Constitution
Vil du tett på en tid og et miljø som du kanskje trodde du visste mye om, skal du lese Helbredelsen og oppdage hvor lite du egentlig vet. Og boka handler, som tittelen lover, på mange måter om helbredelse. Helbredelse gjennom overlevert, medisinsk og psykologisk kunnskap fra kvinne til kvinne, og helbredelse gjennom fortellingen, forståelsen og opplevelsen av å kjenne sin egen historie og sitt eget navn. For er du nå sikker på at det de kaller deg, er det du egentlig heter?
Eg har brukt lang tid på denne romanen, og på den måten yter ein ofte ikkje han rettferd. Samtidig så kan det vere ein grunn til at ein ikkje finn seg ledige stunder til å lytte.
Historia i seg sjølv interessant. Ein vert riven med. Men så vert det langdrygt og klissete mot slutten. Eg måtte sjekke om forfattaren verkeleg er ein mann. Det var han.
Akkurat i dag, før eg las dette, tenkte eg at no var det lenge sidan eg hadde lese ein skikkeleg sørstatsroman. Så fann eg innlegget ditt, men den boka har eg lese for LENGE sidan. Eg har lese det meste som finst av lydbøker, så eg må vel snart starte om att?
SvarSlett