Gratulerer Audun!

I dag kan vi gratulere Audun med 29-årsdagen!

Bok 9: Talte dager

Presentert av Børge Skråmestø, forfatter

At dagene er talte, behøver ikke bety at alt går i oppløsning. Det kan også bety at noe faller på plass.

Du har kanskje hørt om «seks grader av separasjon»-teorien? Den om at ingen mennesker er mer enn seks ledd fra hverandre? Altså. Du kjenner noen som kjenner noen, seks ganger, til du kommer til Meryl Streep, Kim Jong-un eller Dalai Lama. Nå handler ikke Talte dager om denne teorien eller om filmstjerner, diktatorer og åndelige fyrtårn. Tvert i mot.

Dette er motsatsen: Hverdagsmennesker med «én grad av separasjon». Om en håndfull personer som befinner seg i et tett og hverdagslig felleskap som skal utvikle seg til et skjebnefellesskap. Ganske raskt, i denne ekstremt velkomponerte, ladede og mettede romanen, aner vi konturene av en vev i dette fellesskapet av uante forbindelser.

«Heidi Lindes nye roman er en real sidevender om kjærlighet, død og tap [...] Linde er en mester i å skrive lett og underholdende, uten å bli platt og endimensjonal. Hun er også god på fremdrift og plott, så god at jeg slukte Talte dager på rekordtid.»

Gabriel Michael Vosgraff Moro, VG 

Ordene som falt

Forfatteren Heidi Linde sparer ikke på kruttet og kliner til allerede i åpningsscenen. Det er denne scenen som læreren Liv Karin, hver dag, så lenge hun lever, skal vende tilbake til.

Vi er i Vik i Sogn. Det er der det meste av handlingen utspiller seg. Liv Karin har stått tidlig opp for å lage frokost til datteren Kaja, som går på skole på Voss og skal reise. Kaja er bare sur. Liker ikke rundstykkene. Liker ikke kakaoen. Ser ned i telefonen når moren snakker. Men til slutt ser Kaja endelig opp og sier rolig til moren: «Du har lagt på deg jævlig mye i det siste, er det overgangsalderen?» Liv Karin eksploderer og feier maten av bordet. Kaja kler på seg. Moren sier at hun ikke trenger å komme tilbake. Kaja svarer: «Hvorfor skulle jeg gidde å komme tilbake hit?» Det er de siste ordene de noensinne skal si til hverandre.

«Heidi Linde viser enda en gang at hun stiller i særklasse som ubehagelig troverdig skildrer av den norske hverdagens mange triste, men også håpefulle aktører.»

Turid Larsen, Dagsavisen 

Ulykkelig lykke

Romanen myldrer av mennesker. Det er Ingeborg som tar en master i antropologi i Bergen, men som nå er hjemme hos moren. Jonas er turnuslege. Han har jobbet på Legevakten i Oslo, men har slått opp med kjæresten, og (av grunner jeg ikke skal røpe her) tatt seg jobb som turnuslege i Vik. Jonas bor på en hybel som han leier av Liv Karin. Ganske tidlig i boka møtes Jonas og Ingeborg helt tilfeldig, i en bilulykke ved fergeleiet. Og så er det selvsagt Lykke, datteren til alenemoren June. Lykke er et mobbeoffer. Av alt på jord ønsker hun seg en søster, og hun vet hvem både faren og søsteren er ...

«En velkomponert hverdagstragedie med spredte gløtt av sol.» 

Susanne Hedemann Hiorth, Dagens Næringsliv

Flukt, hemmeligheter, kjærlighet

Talte dager er en skikkelig spennende pageturner og så umulig å legge fra seg at den omtrent må fjernes fra hendene med kirurgi. Da jeg leste den, tenkte jeg at det var som å sluke en knallgod tv-serie. (Her må jeg legge til at Linde er utdannet manusforfatter fra filmskolen på Lillehammer.) Selv om forfatteren er en intrigenes mester, oppleves boka som ukonstruert, uforutsigbar og nær. Eller for å si det litt enkelt: Linde vet hvordan helt vanlige mennesker har det, og hvordan de kommer seg gjennom dagene, også de talte. Det er en roman som vi alle kan kjenne oss selv igjen i. Den handler om flukt, utenforskap og lengsel. Om hemmeligheter, kommunikasjonssvikt og kjærlighet. Men først og fremst handler Talte dager om hverdagene, og at de ikke er så hverdagslige som vi kanskje tror. For det er i hverdagene, her og nå, at livet ditt og livet mitt blir til virkelighet.

 

For meg starta romanen godt, og så vart det noko springande etter kvart.  Kanskje ikkje lydbokformatet høver til denne romanen.

Genser i patentstrikk til Birte

Denne genseren strikka eg til Birte i haust. 

Det er ei oppskrift frå Sandnesgarn. Garnet er børsta alpakka.

Det som var litt "artig" var at etter eg hadde strikka 15-20 cm, gjekk eit lys opp for meg: Metoden var tungvint og upraktisk! Eg kom på ein genser eg strikka for 30 år sidan i halvpatent. Eg våga ikkje å skifte metode til kast, men heldt fram med å stikke ned i førre omgang. Kanskje nokon forstår kva eg meiner ...

Haraldgenser til Øystein

Det var han sjølv som ropte meg til TV-skjermen for at eg skulle sjå ein fin genser ein NRK-reportar hadde på seg.  Spørsmålet om kva genser det var, dukka sjølvsagt opp på ei Facebook-side.  Eim måtte kjøpe strikkepakke for å få mønsteret, så det vart bestilt på nett. 

Garnet er Viking sitt alpakkagarn.  Pinnane var 2,5 og 5.  På det meste var der 550 masker på pinnen og tre trådar samtidig … Monteringa var derimot enkel!

Urban trøye

Denne genseren strikka eg til Birte til jul. Mønsteret er frå Wiolakofter, Garnet er Drops Air.

Morsdag 2019

 

I går la eg ikkje opp til noko stor feiring.  Mi eiga mor feira vi laurdag.  Elles trudde eg løytnanten skulle kome heim neste helg.  Eldstemann et ofte med oss i helgene i samband med ein fotballkamp.  Plutseleg kom yngstemann på tunet.  Eg fekk tatt opp nokre ekstra kyllinglår.  Til dessert vart det fruktsalat med yoghurtkrem og rabarbrakeke med krem.

Elles må eg takke for blomster, sjokolade, gåvekort og helsingar!

No har eg tatt meg på tak og lagt inn bøkene eg har lese i år.  Det skjer ofte at eg står og sker på bloggen min når eg er på biblioteket.  Så slepp eg å låne bøker eg har lese før...

Sparket bak var fine bilde av ei genser eg strikka til jul.  Det kjem som blogginnlegg i morgon.

Bok 8: Vær snill med dyrene

En liten familie på tre er i oppløsning. De klarte det ikke. Karen klarte det ikke. Koret av stemmer melder seg, fra venninner til familieterapeuter, med ord som skal hjelpe: Delt bosted. Mekling. Fordeling. Tilknytning. Forutsigbar adferd. Transitt-fase. Barn er robuste skapninger. Karen lytter til dem, slik en moderne kvinne skal, samtidig som alt i henne gjør opprør. Nei, barnet er mitt. Det er jeg som er dets mor. Det finnes ingenting moderne ved meg.

Likevel kommer spørsmålene: I hvilken grad er rollen som mamma knyttet til det å være familie? Er datteren fortsatt hennes når hun er hos faren? Hvis man er mor den ene uken, hva er man i den andre?

Vær snill med dyrene er en rå, akutt og opprivende roman om å befinne seg i ruinene av et ekteskap sammen med den man bryr seg om aller mest - annenhver uke.

Monica Isakstuen ble tildelt Brageprisen i skjønnlitteratur 2016 for Vær snill med dyrene.

Denne romanen har og ein X-faktor, noko ubestemmeleg som gjer han god. Ein vert tvinga til å reflektere.  Anbefalt!

Bok 7: Seks historier

Ett lik. Seks historier. Hvilken er sann?

1997. Scarclaw, et isolert høydedrag i Northumberland nordøst i England. Liket av den forsvunne tenåringen Tom Jeffries blir funnet i et myrlendt turområde. Dødsårsaken er ukjent og det blir fastslått å være en ulykke. Men ikke alle er overbevist. Sannheten om hva som skjedde ute på den naturskjønne, men nifse heia ligger begravet i minnene til den sammensveisede vennegjengen som var med på den skjebnesvangre turen, og i de svevende vitneforklaringene til et fåtall lokale innbyggere.

2017. Den myteomspunne gravejournalisten Scott King har gjort suksess med sine podcast-granskninger av kompliserte saker. Hans skjulte identitet har gjort ham til en kultfigur på Internett. I en serie på seks intervjuer forsøker King å forstå hvordan gruppedynamikken i tenåringsgjengen kan ha virket sammen med de uhyggelige sagnene om heia og forårsaket Jeffries' død.

Hvert intervju avdekker nye perspektiver, og leseren tvinges til selv å avgjøre hvem som snakker sant og hvordan Tom Jeffries døde.

«En av de mest originale og velskrevne bøkene jeg har lest.» - Thomas Enger

Denne romanen er bygd opp gjennom ein serie med pod cast-ar.  Ein original idé sjølvsagt.  God underhaldning er det og, men eg ser fram til å lese ein meir "normal" roman.

Bok 6: Pust for meg

Kan man tilgi seg selv smerten man påfører andre?

Anestesilegen Carla Ruud kjører fra Oslo til hjembygda for å besøke moren sin på pleiehjem. Med seg i bilen har hun den unge kvinnen Synne, som skal samme vei. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen og de havner utfor en skrent. Carla opplever det store marerittet: Til tross for all sin erfaring gjennom et liv som akuttmedisiner, makter hun ikke å redde Synne.
Cecilie Enger skriver fram en kompleks kvinne, en anerkjent lege og mor til voksne barn, som stiller spørsmålet: Kan man tilgi seg selv for den smerten man påfører andre? Pust for meg er en roman om tre generasjoner kvinner, om sårbarheten ved å være avhengig av sine nærmeste og om å miste kontrollen over sitt eget liv. Man kan holde ut smerte så lenge den har et formål, men hva når den ikke har det? Og den dagen man ikke lenger føler seg behøvd, hvem er man da?

Denne romanen går under kategorien "perle".  Det er ei bok som grip ein kring hjarterøtene. Sterkt anbefalt!

Bok 5: Nord

«De første dagene jeg gikk nordover merket jeg meg tegn langs veien, den tette mosen på en stubbe, en veltet gjerdestolpe eller et fuglekadaver, jeg slapp småstein på bakken etter meg for å huske hvor jeg kom fra, som barna gjør i fortellingene for ikke å gå seg vill i de dype skogene. For hver dag la jeg en pinne i lomma, men det ble aldri riktig, dagene trengte seg sammen, umulig å holde fra hverandre, flere var grå og tunge som natt, mens noen netter holdt meg våken med et eget brennende lys.»

En krig går mot slutten, noen er på vandring, jaget ut av husene, landsbyene, leirene. En ung gutt har kommet unna marsjene og følger kompasset mot nord. Skulderbladene hans er utstikkende, som avkappede vinger. Med seg bærer han andres blikk og definisjoner av hvem han er, sammen med sulten, mangelen, nedverdigelsene.

Underveis møter han en annen som også bærer på en hemmelighet. En slags forståelse oppstår mellom de to mens de slår følge gjennom landområder preget av både skjønnhet og ødeleggelser.

«Nord» er en mørk roman hvor det likevel finnes lys, en fortelling med spor etter de fablene som ligger dypt i vår kollektive bevissthet, og som ikke passer for barn

Eg synest denne romanen var vanskeleg å få taket på.

Bok 4: Det blå mellom himmel og hav

Kjærlighet i vanviddets tid.
Susan Abulhawa følger opp den internasjonale suksessen "Morgen i Jenin".

I en flyktningleir på Gazastripen sitter Khaled, en ung palestinsk gutt, og forteller om slekten sin. Han er lenket til rullestolen, og er omgitt av fire generasjoner kvinner: Oldemoren, som kunne snakke med jinnen og bestemor Nazmyieh, som var den vakreste og mest rampete jenta i Beit Daras. Khaleds mor, Alwan, som elsker i det stille og det uendelige og broderer vakre arbeider der hun syr stjerner og månen på plass. Og lillesøster Rhet Shel, som er selve løftet de alle har gitt hverandre, hun som holder solen oppe.
"Det blå mellom himmel og hav" er en sterk fortelling hvor internasjonal storpolitikk og familiehistorie er to sider av samme sak. Den handler om familie og røtter og om hvordan vi definerer oss selv.
Det gjelder ikke bare palestinere, det angår oss alle.

Eg var litt skeptisk då eg såg coveret på CD-ane.  Kvimme med ryggen til-bøker skyr eg eigentleg.  Så opplever eg boka både gripande, fæl og realistisk.  Eit lite søk på nettet viser at forfattaren er ein politisk aktivist. 

Omslaget øvst er det som er på papirboka. Det coveret er etter mitt syn mykje betre!