Hun lengter ut, bort fra moren og lillesøsteren, Edit. Han ønsker å bli lagt merke til, og få alle rundt seg til å se hvem han egentlig er. I hverandre finner begge det de vil ha, og sammen skal de møte framtiden.
Men livet vil det annerledes. Når katastrofen slår ned, blir Embret og de to søstrene stilt overfor et valg som besegler deres skjebne. Prisen er en løgn som truer med å rive tilværelsen fra hverandre. En løgn som sakte forvandles til en form for sannhet.
De skyldfrie er en roman om fremtidshåp og selvbedrag, om nåde og undergang. Det er roman om lengselen etter å være noe mer enn seg selv, og den snikende erkjennelsen av at man allerede er fanget av sine egne valg.
Det er noko med denne romanen. Historia er relativt enkel. Personane viklar seg inn i ei løgn. Så skal alt forteiast. Men er det mogeleg å leve på ei løgn?
Romanen verkar gammalmodig. Går det verkeleg an å prate så lite? Har ingen ei kritisk røyst? Alle er redde for at sanninga skal kome ut. Vil ikkje folk legge to og to saman? Teier dei og for å vere høflege. Berre ein av gutane røper at vaksenverda tenker sitt. For det må dei gjere. I eit slikt miljø må det ha vore ein god del sladder...
Løgna øydelegg. Den et opp personane innvendig. Forholda mellom dei vert sakte endra.
Eg likte romanen. Eg vart dradd inn i historia. Kanskje det geniale her ligg i alt som ikkje vert sagt? Ein må vere budd på å lese mellom linjene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar