Denne gangen kommer døden til Wistings eget nabolag. Bare tre hus bortenfor politimannens William Wistings hjem har en mann sittet død foran et flimrende TV-apparat i fire måneder. Ingenting tyder på at det ligger noe kriminelt bak dødsfallet. Viggo Hansen var et menneske som ikke ble sett, selv om han levde midt blant andre. Dødsfallet får ingen overskrifter i avisene, men noe ved saken vekker nysgjerrigheten hos Wistings journalistdatter Line. Hun vil lage et nyskapende portrett av et helt ukjent menneske. Samtidig som Line setter i gang sine undersøkelser, får politiet melding om et annet dødsfall. En mann blir funnet på et hogstfelt, og han bærer preg av å ha ligget lenge. Et oppsiktsvekkende funn på den døde blir innledningen til en av de største menneskejaktene i norsk kriminalhistorie. Det eneste som kan hindre politiet i arbeidet er om pressen får nyss om det som er under oppseiling.
Etter å ha lese denne romanen sit eg att med eit "OK". Romanen er spennande og underhaldande. Det er ikkje det. Men den manglar liksom ein X-faktor. Det skal kanskje noko til å skilje seg ut blant all krim som vert skriven - gjerne etter same oppskrift.
Akkurat idéen om "hulemenn" er interessant nok. Det at nokre lever så amonyme liv at andre kan rappe identiteten deira. At mordaren kidnappar Line, kjenner eg irriterer meg. I krimlitteratur og -film har det vorte ein klisjé etter mitt syn.
Eg kjem sikkert til å lese eventuelt neste roman i rekka ...
Einig i refleksjonane dine.
SvarSlettEnig eg også. Det blir skrive så mykje krim at heile sjangeren snart er ein einaste stor klisje. Det mest originale eg har lese i seinare tid er "Flink pike"-den var suveren. MÅ høyrast som lydbok.
SvarSlett