Bok 15: Buddha på loftet

På omslaget:
«Budda på loftet» er en fortelling om en generasjon kvinner som kom som postordrebruder til California på 1920-tallet. De må ta den mannen de får, slite som landarbeidere eller hushjelper. De føler seg på utsiden av samfunnet, mens barna deres raskt omfavner den amerikanske kulturen. Så kommer bombingen av Pearl Harbor i 1941, og både gamle og unge sendes til interneringsleire som potensielle landssvikere. Med «Budda på loftet» har Julie Otsuka skrevet en gripende roman om identitet og lojalitet. En vev av individuelle stemmer blir til et kraftfullt, poetisk portrett av en kollektiv skjebne.
Utdrag:
På båten var vi flest jomfruer. Vi hadde langt, svart hår og brede plattføtter og var ikke særlig høye. Noen av oss hadde ikke spist annet enn risvelling som barn og hadde krumme bein, og noen av oss var bare fjorten og fremdeles barn selv. Noen av oss var fra byen og gikk i smarte byantrekk, men mange flere av oss var fra landet og gikk med den samme gamle kimonoen som vi hadde gått med i årevis - falmet, arvet etter en søster, lappet og farget om igjen flere ganger. Noen av oss var fra fjellet og hadde aldri sett havet før, bortsett fra på bilder, og noen av oss var fiskerdøtre og hadde vært ved havet hele livet. Kanskje hadde vi mistet en bror på sjøen, eller en far, eller en forlovede, eller kanskje en vi elsket hadde hoppet i havet en ulykksalig morgen og simpelthen svømt sin vei, og nå var tida inne til å komme seg av gårde også for oss. (s.9)

Denne romanen er skriven på ein måte eg aldri har lese før.  Med å skrive "noen av oss...", får forfattaren liste opp ei rad av ulike lagnader.  Dette verkemiddelet vert brukt i heile boka.  Eg ser dette vert kalla poetisk.  Det er noko vakkert over måten, men innhaldet kan vere brutalt nok.

Etter mi meining er dette ei heilt spesiell lita bok som det er vel verdt å lese.  Historia, eller enkelthistoriene, har vore ukjende for meg.