Bok 15: Bare et barn

Hanne Kristin Rohdes oppfølger til suksessromanen Mørke hjerter begynner dramatisk når en journalist og en politiadvokat drepes på en pressekonferanse på politihuset i Oslo.
Politiet finner likene av to guttebarn ved Frysja i Oslo, og sammen med sine kolleger i Oslopolitiet begynner Wilma Lind å nøste i det som åpenbart er en drapssak. Denne gangen får Wilma mer enn én krevende etterforskning å tenke på: Hun satt nemlig ved siden av den drepte politiadvokaten da han ble skutt under pressebriefen. De to sakene tilfører Wilma en kunnskap om Norge som overrasker og sjokkerer henne, og hun må se etter løsninger og motiv også der det er upopulært å lete. Hun erfarer raskt at ikke alle overordnede lar seg begeistre. Bare et barn retter blikket mot de mange barna som stadig forsvinner fra norske asylmottak, mange som ofre for menneskehandel, uten at norske myndigheter gjør tilstrekkelig for å avdekke fakta.


Eg har ikkje lese den første boka av forfattaren. Det burde eg kanskje ha gjort. For meg vert romanen altfor mykje prat på grensa til kjedeleg. Det er ein slik roman du les fort og gløymer fort.  På bokkilden kunne det sjå ut som romanen har fått gode kritikkar og høge terningkast. Då lurte eg på om det er denne lesaren det er noko gale med. Men så sjekka eg med VG...