Bok 6: Bursdagsgaven

En uforglemmelig roman om vennskapet mellom en rikmannsdatter og en slavejente - og dere langvarige kamp for et verdig liv. Charleston 1803: I den rike, hvite Grimké-familien er alle samlet for å feire datteren Sarahs elleveårsdag. Men da foreldrene presenterer den jevnaldrende slavejenta Hetty Handful som Sarahs bursdagsgave, sier hun bestemt nei. Som straff for upassende oppførsel må Sarah skrive til alle gjestene og be pent om unnskyldning. For jenter i South Carolina skal ikke drømme om å avskaffe slaveriet, eller studere jus - de må konsentrere seg om broderi, håndskrift og bibel. Hetty Handful prøver på sin side å finne seg til rette i Grimké-huset, mens hun fabulerer om verden utenfor murene som omslutter slavegården 

«En glødende, mer og mer intens historie om to kvinner bundet sammen som husfrue og slave ... En tankevekkende påminnelse om hvorfor landet ennå har arr etter slaveriet» USA Today «Sue Monk Kidd har skrevet en bok som vil endre måten vi snakker på. Det er ikke mulig å lese denne boken uten å tenke nytt om kvinners status og alle de glemte heltinnene som spilte en rolle for å ta oss dit vi er i dag.» Oprah Winfrey  (Eg meiner Oprah winfried har sin eigen bokklubb?)

I etterordet får vi vite at historia byggjer på historiske personar.  Noko er sant og anna oppdikta. Eg skulle ha lese det først, tenkte eg etterpå.

Eg trur denne romanen vil vere sterk for ungdomar som ikkje har lese å sett så mykje om slaveriet i Amerika.  Dei utspekulerte straffemetodane er ikkje lett lesnad.  Og det er utruleg at dette skjer på 1800-talet. Camilla Collett skriv om kvinnesak i Noreg medan det er slaveri i Amerika, for å knyte det til vår historie.  Først i 1865 vart det forbode å ha slavar i alle statar.

Det er to stemmer i romanen, Sarah og slavejenta Hetty, kalla Handful.  Lydboka vert lesen av to stemmer.  Det er sjølvsagt eit stort plus. Eg synest forfattaren skriv godt om problemstillingane til dei ulike kvinnene.  Ho har fanga tankegangen i tida, føler eg.  Og ho har lagt inn hendingar som er realistiske.  I etterordet kjem det fram at det som kanskje er mest urealistisk, er det som er historiske fakta.  Verkelegheita overgår fantassien, for å bruke eit forslite uttrykk.

Romanen er lettlesen og interessant.  For meg vart den litt langdryg, må eg innrømme.