Hovedboka er presentert av Ann-Sofi S. Emilsen, skribent
Da jeg hadde lest siste setning i Hakawati - historiefortelleren, da øynene mine hvilte på det aller siste punktumet, var jeg helt utslitt. Jeg lente meg tilbake og kjente behovet for å fordøye, som etter et overdådig festmåltid hvor bukseknappen truer med å sprette ut etter at du bare måtte ha den mektige, men herlige sjokoladefondanten til dessert.
Hakawati - historiefortelleren er nemlig på mange måter like overveldende og full av sanseinntrykk som en velkomponert 5-retters middag. Det er en roman som med sine mange flettverkshistorier trekker tråder fra fortiden via myter, religiøse sagn og skrøner frem til hovedpersonenes liv i nåtid. Persongalleriet er stort, og favner både kvinner, menn, barn og eldre, hekser, guder, duemestere, krigshelter, yppige tjenestepiker, treøyde demoner, horer og slaver, muslimer, kristne, drusere og vantro hedninger.
Fortellinger på dødsleiet
Den ytre rammen for romanen er Osama al-Kharrats retur til hjemlandet Libanon da faren blir syk og ligger for døden. Osama flyktet til USA og bosatte seg i Los Angeles da krigen brøt ut i Libanon på midten av 70-tallet, og siden har han kun holdt sporadisk kontakt med familien. Et anstrengt forhold til faren har vokst seg frem, en far som mener at sønnen har sviktet ham, og glemt sin rettmessige plass ved familiens side. Hjemreisen blir derfor ikke bare et gjensyn med faren i sykesengen, men også med storfamilien bestående av søsken, tanter, onkler, besteforeldre, nieser, nevøer, kusiner og tremenninger. Glemte minner og levende historier vokser frem der de samles for å våke over sin døende patriark.
Osamas farfar Ismael var en hakawati, i den arabiske verden synonymt med en historieforteller. Særlig i eldre tider spilte hakawatiene en viktig rolle i et samfunns kultur hvor de stod for underholdning - i en tidsalder uten tv og internett - men også bevarte den muntlige fortellerkunsten gjennom improvisasjon og myteskaping. En av verdens kanskje mest kjente hakawatier var Homer, og forfatter Alameddine er selv en anerkjent hakawati.
Skjønnheter og slaveprinser
Som leser får jeg et gløtt inn i en fordums verden når jeg glemmer meg bort i historier om den djevelske skjønnheten Fatima, om den heroiske slaveprinsen Baybars eller om det ulykkelige paret Ma´rouf og Maria på leting etter sin forsvunne sønn Taboush. Det er ei salig og herlig røre av Tusen og en natt, Koranen, Bibelen og folkemyter fra midt-østen. Samtidig veves hakawatiens fortellinger om en glemt tid sammen med Osamas skildringer av barndom og oppvekst i Beirut på 60-tallet, side om side med onkelen Jihads historie om hvordan han og brødrene bygget opp familiens suksessfulle bilbedrift.
Forførende
Rabih Alameddine har skrevet en fantastisk fortelling. Den er utmattende og overveldende, full av sterke farger og skikkelser fra både myter, sagn og drømmer. Stereotypiske fremstillinger av kjønnene blir kastet på båten; her er kortvokste, nervøse menn med mindreverdighetskomplekser og skjelvende knær side om side med skråsikre, dominerende og rappkjeftede kvinnfolk som vet å utnytte sine fysiske attributter. Alameddine serverer leseren den ene skrønen mer makaber og frodig enn den forrige, og krydrer raust med sex, humor, listighet og sjarm.
På overflaten river Hakawati - historiefortelleren beina under deg med sine forførende og fabulerende fortellinger, men på bunnen er det også en tidvis trist og rørende fortelling om hvor vanskelig og på samme gang fantastisk det er å være del av en familie. Det er en fortelling om det å være far, om det å være sønn og om de usynlige, uslitelige båndene dem i mellom. Det er en fortelling om å ikke kunne velge sitt eget opphav, men om å samtidig innse at man som voksen må leve livet på sine egne premisser. Men mest av alt er det en fortelling om fortellingens kraft, om minnene vi sitter igjen med etter et liv levd og hvordan vi velger å forvalte dem. Så hvorfor ikke koke sammen en knakende god historie?
Kjelde Bokklubben
Som de ser, har romanen vore utgitt også i Bokklubben. For meg vart romanen noko langdryg med sine 18 CD-ar. Historiene var interssante. Eg forstår også at det er kanskje noko eg ikkje har forstått.
Hakawati - historiefortelleren er nemlig på mange måter like overveldende og full av sanseinntrykk som en velkomponert 5-retters middag. Det er en roman som med sine mange flettverkshistorier trekker tråder fra fortiden via myter, religiøse sagn og skrøner frem til hovedpersonenes liv i nåtid. Persongalleriet er stort, og favner både kvinner, menn, barn og eldre, hekser, guder, duemestere, krigshelter, yppige tjenestepiker, treøyde demoner, horer og slaver, muslimer, kristne, drusere og vantro hedninger.
Fortellinger på dødsleiet
Den ytre rammen for romanen er Osama al-Kharrats retur til hjemlandet Libanon da faren blir syk og ligger for døden. Osama flyktet til USA og bosatte seg i Los Angeles da krigen brøt ut i Libanon på midten av 70-tallet, og siden har han kun holdt sporadisk kontakt med familien. Et anstrengt forhold til faren har vokst seg frem, en far som mener at sønnen har sviktet ham, og glemt sin rettmessige plass ved familiens side. Hjemreisen blir derfor ikke bare et gjensyn med faren i sykesengen, men også med storfamilien bestående av søsken, tanter, onkler, besteforeldre, nieser, nevøer, kusiner og tremenninger. Glemte minner og levende historier vokser frem der de samles for å våke over sin døende patriark.
Osamas farfar Ismael var en hakawati, i den arabiske verden synonymt med en historieforteller. Særlig i eldre tider spilte hakawatiene en viktig rolle i et samfunns kultur hvor de stod for underholdning - i en tidsalder uten tv og internett - men også bevarte den muntlige fortellerkunsten gjennom improvisasjon og myteskaping. En av verdens kanskje mest kjente hakawatier var Homer, og forfatter Alameddine er selv en anerkjent hakawati.
Skjønnheter og slaveprinser
Som leser får jeg et gløtt inn i en fordums verden når jeg glemmer meg bort i historier om den djevelske skjønnheten Fatima, om den heroiske slaveprinsen Baybars eller om det ulykkelige paret Ma´rouf og Maria på leting etter sin forsvunne sønn Taboush. Det er ei salig og herlig røre av Tusen og en natt, Koranen, Bibelen og folkemyter fra midt-østen. Samtidig veves hakawatiens fortellinger om en glemt tid sammen med Osamas skildringer av barndom og oppvekst i Beirut på 60-tallet, side om side med onkelen Jihads historie om hvordan han og brødrene bygget opp familiens suksessfulle bilbedrift.
Forførende
Rabih Alameddine har skrevet en fantastisk fortelling. Den er utmattende og overveldende, full av sterke farger og skikkelser fra både myter, sagn og drømmer. Stereotypiske fremstillinger av kjønnene blir kastet på båten; her er kortvokste, nervøse menn med mindreverdighetskomplekser og skjelvende knær side om side med skråsikre, dominerende og rappkjeftede kvinnfolk som vet å utnytte sine fysiske attributter. Alameddine serverer leseren den ene skrønen mer makaber og frodig enn den forrige, og krydrer raust med sex, humor, listighet og sjarm.
På overflaten river Hakawati - historiefortelleren beina under deg med sine forførende og fabulerende fortellinger, men på bunnen er det også en tidvis trist og rørende fortelling om hvor vanskelig og på samme gang fantastisk det er å være del av en familie. Det er en fortelling om det å være far, om det å være sønn og om de usynlige, uslitelige båndene dem i mellom. Det er en fortelling om å ikke kunne velge sitt eget opphav, men om å samtidig innse at man som voksen må leve livet på sine egne premisser. Men mest av alt er det en fortelling om fortellingens kraft, om minnene vi sitter igjen med etter et liv levd og hvordan vi velger å forvalte dem. Så hvorfor ikke koke sammen en knakende god historie?
Kjelde Bokklubben
Som de ser, har romanen vore utgitt også i Bokklubben. For meg vart romanen noko langdryg med sine 18 CD-ar. Historiene var interssante. Eg forstår også at det er kanskje noko eg ikkje har forstått.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar