Hver dag sitter Anne-Line Svendsen på jobben og lytter til unge, utspekulerte jenter som vil ha penger uten å måtte jobbe. Det har de verken tid eller ork til, for de skal jo oppdages på gaten og bli stjerner i realityserier. De er på jorda for å gjøre seg attraktive, ikke drive med kjedelig arbeid. Denise får litt ekstra til livsopphold av menn som spanderer mye, mot at hun leverer i senga. Jazmine har blitt gravid flere ganger for å unngå å miste stønad.
Anneli, som saksbehandleren kaller seg selv, har fått nok av frekkhetene og bedrageriet. Når hun så får brystkreft, synes hun verden er så urettferdig at hun må sette ting på plass, disse selvgode snylterne må bort. Men hvordan? Hun tenker at hun kan klare å kjøre ned et menneske. Men hun må jo stjele bilene for ikke å bli tatt. Dermed begynner voksenundervisningen i kriminelle handlinger ved hjelp av google-søk. Snart lurer hele Danmark på hvem bilmorderen kan være.
Sterkt press
Samtidig er en eldre kvinne drept i idylliske Rosenborgs hage. Drapet ligner en «cold case» som Carl Mørck og hans kvikke sidekick Assad jobber med. Dermed begynner de å snoke i saker de ikke har noe med. Og er det så lurt? Avdeling Q er nemlig under sterkt press. Ledelsen sier at oppklaringsprosenten deres er hårreisende lav. Nedbemanning truer. Har kollegaen Rose sviktet med rapporteringen? Og hvor er hun egentlig blitt av?
Krisehjelp versus lyddemper
Selfies er en tidvis en mørk historie, slik god krim oftest er. Men mentalt løftes vi av Adler-Olsens humoristiske formuleringer, som når Annelis sjef tilber henne krisehjelp: «Sa hun krisehjelp? Anneli lo innvendig. Snakker om fordømt sludder, når det eneste hun virkelig hadde bruk for, var en lyddemper,» tenker den kreftrammede, mordlystne kvinnen.
Den språklige knivingen mellom Carl og Assad har en herlig humor. Assad uttrykker seg i bilder som ikke er utpreget nordiske, som når han utålmodig avbryter Carl i et avhør: «Carl, ærlig talt, ser det ut som om jeg har pukler?» «Om tjue minutter skal du få mat, Assad. Ingen kamelvitser akkurat nå!» Miljøskildringen i Selfies når høyt nivå i møtet med de tre arbeidssky individene, de halvunge damene som begynner å innse at deres tid snart er forbi. Det er nesten så vi får sympati med dem, men bare nesten.
Eg har fått låne denne romanen av ein som berre kom til side 100. Med meg gjekk det treigt til side 150, men då vart romanen vanskeleg å legge frå seg! No har eg gitt den vidare til ein kollega, så får vi diskutere etter påske?
