Bok 47: En liste for livet

Brett har for lengst glemt den gamle listen hun som tenåring laget seg over mål i livet: «lære fransk, dra til Paris, skaffe seg hund, finne kjærligheten, få barn, hjelpe de fattige, få et fint hus» osv. Nå er hun 34 år og har tilsynelatende alt: en god jobb i det veldrevne familiefirmaet og en stor leilighet der hun bor sammen med kjæresten. Når moren dør, blir Bretts verden snudd på hodet. I stedet for at hun blir utpekt som ny direktør for familiefirmaet, får hun fyken, og før hun får sin rettmessige arv, har moren bestemt at hun må fullføre de resterende punktene på listen. Brett, som er knust av sorg, kan ikke forstå hvorfor moren har gjort dette mot henne. Dessuten er det ikke alle punktene som lar seg fullføre. Hvordan skal hun for eksempel klare å etablere et forhold til faren sin, som døde for flere år siden? Og hvorfor har ikke moren strøket over «finne kjærligheten»? 

Så har eg gjort det igjen: Lese ein roman eg på førehand visste at eg kom til å "slakte".  grunnen til at eg valde han, var at utvalet var lite.  Og så hadde eg nettopp lese ein litt innvikla krimroman.

Allereie i starten forstod eg at romanen innfridde.  Hovudpersonen kjende både det eine og andre i hjartet sitt og i hjarterøtene.  For meg er dette kjenneteikn på dårleg språk.

Også handlinga innfridde.  Brett må verte litt fattig, det vil seie leve på lærarløn, for å bli eit betre menneske. Her er det meste føreseieleg.  Det heile vert toppa med ein slutt som berre måtte kome. 

Dette er eventyr for unge og eldre damer. Eg trur aldri ein mann ville ha innrømt å ha lese romanen.