"Innocentia Park" er en annerledes roman fra Ingvar Ambjørnsen. Handlingen er lagt til Tyskland, og fortelleren, en tysk eiendomsmagnat, er en helt ny type i forfatterskapet. Det er en eksistensiell roman om tretthet, oppbrudd og dekadense, med ypperlige skildringer fra Hamburg og Berlin.
"Og når jeg senere går hjemover, er byen som fornyet, forvandlet. Det lukter stramt av den våte jorden og den like våte asfalten, i uke etter uke har solen varmet støvet, hetet det opp, nå slipper støvet sine ulike dufter, de flyter i hverandre i dette som blir lukten av sensommer, våt sensommernatt. Og som ved et trylleslag trekker vinden (ja, vinden!) en revne i skylaget og blotter på ny månen, den store sølvskimrende fullmånen; nå skinner det i sølv og blått i elven i gaten, og jeg går der og plasker i mine sorte mokasiner; søkk våt og ikke så rent lite lykkelig. Ja, for mer skal det ikke til. Man går på en liten brunbjørn av en kvinne som man ikke har sett på noen dager, og så åpner himmelens sluser seg, man står der i døren til en kneipe og ser henne danse i gaten, mens regnet fosser ned. Astrid. Uten P. Hun jeg aldri skal røre."
Denne romanen er vanskeleg å skildre. Eg får berre seie at han har ein X-faktor. Slutten er kanskje litt irriterande, eller må han vere slik?
